Tanker om fosterdrap i vårt samfunn

 

Nylig ble det fremmet forslag om å utvide grensen for selvbestemt abort til 22 uker, og å avskaffe abortnemnd, hvilket betyr at den gravide kvinnen står ansvarlig alene for avgjørelsen om hun skal ta abort. I likhet med mange, synes jeg det er forkastelig å ta livet at et foster som er på grensen til levedyktighet. I tillegg er det feil, etter min mening, at den gravide kvinnen skal stå alene om den bestemmelsen. Det handler ikke om kvinnens kropp alene, men små samfunnsborgere, og er så absolutt en sak som angår politiker, medisinsk fagfolk og samfunnet for øvrig. De er mennesker  - ikke kroppsdeler!

Ordet "abort" betyr "terminasjon" og refererer til terminasjon av svangerskap. Det høres snillere ut en "fosterdrap", men jeg vil nå konsekvent bruke ordet "fosterdrap" da det er en mer riktig beskrivelse av hva det gjelder. For nå, synes jeg vi skal beholde dagens grense som er 12 uker. I utgangspunkt, synes jeg samfunnet burde hatt samme lov som i Polen, som er at fosterdrap ikke tillates, bortsett fra i tilfeller av voldtekt, insest eller fare for kvinnens liv. Men jeg vet Norge ikke er klar for det, og det er allerede hylekor som reagerer på den polske loven. 

Dette er bakgrunn for min bloggpost i dag, men det er i grunn ikke politikk eller kvinnens ansvar jeg vil fokusere på her og nå. Uansett hvilke lover som gjelder i Norge, finns det situasjoner hvor kvinner velger fosterdrap, heldigvis i synkende grad. Jeg lurer på hvorfor? Det er sikkert mange grunner; det passer ikke, står ikke i et (godt) forhold til barnefaren, har dårlig økonomi, frykt for hva andre vil si, hindrer meg i å oppnå mine utdannings- og karrieremål osv. Men gitt at vi har så gode ordninger i Norge, med rimelig bra økonomi, hjelpeapparater og støtteapparater osv, samt at par står i kø for å adoptere, skulle det egentlig vært unødvendig når "uhellet" er ute. Dessuten har vi ikke en ære/skam kultur som gjør det så belastende å føde utenfor ekteskap, om så er. Hadde det vært et fattig land med ingen hjelp og støtte å få, og forakt for alenemødre, kunne jeg i allefall forstått behovet bedre, men slik er ikke Norge.

Dermed tror jeg dette er et symptom på det samfunnet vi er blitt; selvsentrert, individualistisk (vi ser det ikke som vårt ansvar å hjelpe naboen med å passe barn, for eksempel), og nytelsessyk, der det sees som en menneskerett å ha sex, men uten ansvar for følgene (som innebærer mer enn graviditet, faktisk). Alt skal passe meg, være komfortablet og lett, og MINE rettigheter kommer først. Etiske spørsmål havner i bakgrunnen, eller blir fordreid etter det forkaklet menneskesynet vi har. 

Ja, jeg prøver å se bak symptomene til det syke som har kommet inn i vårt kollektivt tankemønsteret. Jeg skriver ikke for å fordømme enkeltmennesker, og ei heller storsamfunnet som prøver å gjøre det beste i vanskelige situasjoner. Når samfunnet godtar og legger opp til fosterdrap tross gode ordninger og andre løsninger (adopsjon), må vi spørre oss selv hvilke holdninger vi har som samfunn, både i forhold til menneskeverd, folk som har havnet i uønskede situasjoner, ansvar for egne valg, og vår egen villighet til å vise godhet og gi støtte. Var vi litt varmere og litt mindre individuaslistisk, hadde det kanskje vært lettere for den det gjelder å velge å la barnet sitt komme til verden? I allefall, tror jeg ikke røttene til problemet og dermed løsningen, ligger i politiske vedtak,, men i vår kultur og tankemønsteret. Når det er sagt, bør politiske vedtak reflekterer det rette, sunne synet om menneskeverd.

Jesus dømmer ingen, men setter fri! Det er en frihet som har rom for alle; folk som har feilet, folk som sliter, og folk som i utgangspunkt er uplanlagt. Så gjelder det å bruke friheten til å elske hverandre, inkludert våre små, sårbare norske borgere i mors mage.